Hvorfor deflator er den beste indikatoren på prisstigning

Regjeringens sjeføkonomiske rådgiver Arvind Subramanian har advart om at økonomien kan være på vei inn i deflasjonsterritoriet.

Arvind Subramanian (økonomisk sjefsrådgiver)

Hva er BNP-deflatoren og hvorfor er den i nyhetene nå?

BNP-deflatoren, også kalt implisitt prisdeflator, er et mål på inflasjon. Enkelt sagt er det forholdet mellom verdien av varer og tjenester en økonomi produserer i et bestemt år til løpende priser og til priser som råder i løpet av ethvert annet referanseår (basisår). Dette forholdet viser i utgangspunktet i hvilken grad en økning i BNP eller brutto verdiskapning (GVA) i en økonomi har skjedd på grunn av høyere priser, snarere enn økt produksjon. Siden deflatoren dekker hele spekteret av varer og tjenester produsert i økonomien – i motsetning til de begrensede varekurvene for engros- eller konsumprisindeksene – blir den sett på som et mer omfattende mål på inflasjonen.

Deflatoren er i nyhetene fordi sjeføkonomisk rådgiver Arvind Subramanian har referert til den for å vise at inflasjonen for tiden er på svært lave nivåer. Årlig inflasjon basert på BNP-deflatoren var 1,66 prosent i april-juni og 0,21 prosent i kvartalet før. Den var enda lavere basert på GVA-deflatoren: 0,07 prosent i april-juni, og minus 0,13 prosent i januar-mars. (GVA er i hovedsak BNP netto etter alle produktskatter og subsidier; GVA-deflatoren gir derfor et mer sannsynt bilde av den underliggende inflasjonen i økonomien.) Ifølge Subramanian indikerer de nesten flate BNP/GVA-deflatorene at vi er nærmere deflasjonsområde og langt, langt unna inflasjonsterritorium.

[relatert-innlegg]

Hvordan stemmer dette med inflasjonsratene basert på den mer kjente engrosprisindeksen (WPI) og konsumprisindeksen (KPI)?

WPI-inflasjonen er allerede i negativt territorium de siste ni månedene på rad siden november. Den var i gjennomsnitt 0,33 prosent i oktober-desember, minus 1,82 prosent i januar-mars og minus 2,35 prosent i april-juni kvartal. På den annen side har KPI-inflasjonen – som Reserve Bank of India (RBI) bruker som det nominelle ankeret for sine pengepolitiske operasjoner – vært mye høyere, med et gjennomsnitt på 5,27 prosent i januar-mars og 5,09 prosent i april-juni. Det medfølgende diagrammet viser at den deflatorbaserte inflasjonen har hatt en tendens til å være høyere enn WPI-inflasjonen og lavere enn KPI-inflasjonen, men nærmere den førstnevnte enn sistnevnte.

Hvilket mål er det mest pålitelige av de tre?

hvor mye er julie chen verdt

Som allerede nevnt er deflatoren den mest nøyaktige indikatoren på den underliggende inflasjonstendensen, siden den dekker alle varer og tjenester produsert i økonomien. De to andre indeksene stammer fra prisantydninger for utvalgte varekurver. WPI-kurven inkluderer 676 varer; alle disse er kun varer og prisene fanges opp på grossist-/produsentnivå. KPI tar i betraktning inflasjon i detaljhandelen, og inkluderer også tjenester.

Men siden bare varer og tjenester som direkte konsumeres av husholdninger – fra matvarer, klær og bensin til helse-, utdannings- og rekreasjonstjenester – tas, forteller ikke KPI oss hva som skjer med prisene på sement, stål, polyestergarn eller kompressorer. Selv om inflasjon i detaljhandelen uten tvil er viktig, kan ikke beslutningstakere ignorere prisene som produsenter - både av forbrukere så vel som forskjellige mellomprodukter og kapitalvarer - mottar. Langvarig negativ WPI-inflasjon kan faktisk være en indikasjon på at deflasjonspresset ikke blir tilstrekkelig reflektert i KPI. Gitt alle disse, er deflatoren en bedre målestokk for inflasjon (eller til og med deflasjon, som Subramanian antyder) i økonomien.

Så hvorfor er ikke deflatoren mye i bruk?

hvor mye er nancy shevell verdt

Hovedårsaken er at den kun er tilgjengelig på kvartalsbasis sammen med BNP-anslag, mens CPI- og WPI-data utgis hver måned.

Hvorfor sitter RBI fast på KPI-inflasjon når både deflator- og WPI-inflasjonsratene peker på muligheten for at den indiske økonomien er i deflasjonsmodus?

RBIs grunnleggende logikk for å målrette KPI-inflasjon er enkel. Inflasjonen som forbrukerne opplever eller forventer i fremtiden er det som blir tatt med i lønnsoppgjørene og bestemmer også fordelingen av husholdningenes sparepenger på ulike eiendeler. Pengepolitikkens oppgave er å se til at publikums inflasjonsforventninger er godt forankret, for å forhindre eventuelle lønnsprisspiraler. Rentene må også være tilstrekkelig over KPI-veksten, slik at husholdningene fortsetter å parkere sparepengene sine i bankinnskudd i motsetning til gull eller eiendom.

Men kritikken av denne tilnærmingen er at den fungerer i normale tider, mens vi i dag har en unormal situasjon med deflasjon - i hvert fall fra produsentenes side. Gitt null, om ikke negativ, WPI- eller deflatorinflasjon og 10 prosent pluss nominelle lånerenter, betaler firmaer faktisk tosifrede realrenter. Dette er en like uholdbar situasjon som de negative realrentene som sparerne fikk på faste innskudd for ikke så lenge siden. Når det er tilfelle, kan fordelene for produsentene av et kraftig rentekutt langt oppveie tapene for sparerne. Også sparing kommer til syvende og sist fra inntekter, som igjen er en funksjon av vekst og arbeidsplasser i økonomien. Pengepolitikken må nok forsone seg med denne virkeligheten. RBI var bak kurven da inflasjonen tok av i 2011-12; den har ikke råd til å ligge bak kurven for deflasjon i dag.

Del Med Vennene Dine: