'Det er ingenting som en hinduistisk fødselsrate eller en muslimsk fødselsrate'

Tidligere sjefsvalgkommissær SY Quraishi, som er ute med en ny bok 'The Population Myth', om politisering av befolkningsdata, myter om den polygame muslimen og mangelen på en effektiv kommunikasjonsstrategi

Familiebånd: Etter hvert som utdanning og leseferdighet øker, går antallet barn ned - på tvers av lokalsamfunn. (Foto: Getty)

Boken din avmystifiserer kritiske aspekter ved demografien i India. Er demografien faktisk godt forstått i landet?
Det forstås bare som et vagt generelt begrep - befolkning. Det er generaliserte forestillinger om at noen mennesker, spesielt muslimer, har for mange barn, og på grunn av deres høye fødselsrater blir forholdet mellom hindu og muslim forstyrret, og de vil sannsynligvis overta hinduer veldig snart, osv. Polariseringspolitikken er i hovedsak bygget på denne fortellingen.

I kapittel 8 i boken min, som beskriver befolkningspolitikken, har jeg sitert uttalelser fra toppledelsen i høyreorienterte organisasjoner, som snakker om at muslimer skal overta hinduene hovedsakelig ved å gifte seg med fire koner. Det er slagord som Hum paanch, humare pacchees, hum chaar, humare chaalees. Disse mytene har blitt gjentatt ad kvalme i årevis. Mange ledere har bedt hinduer om å produsere mange barn. Det siste eksemplet er Uttarakhand-sjefministeren (Tirath Singh Rawat) som formaner hinduer til å produsere et stort antall (av avkom) for å få rett til større rasjonskvoter.

I din lange karriere som embetsmann har du kanskje møtt slike tendenser.
Jeg møtte ikke mye kommunalisme innen embetsverket i min tid. Men i samtaler med folk hørte jeg murring slik at hinduer har to barn, mens muslimer har 10. Da jeg begynte å skrive en artikkel om emnet i 1995, levde jeg også under noen myter som at islam er mot familie planlegging og at muslimer får for mange barn ved å ha høy forekomst av polygami. At dette var en feilslutning ble tydelig da jeg begynte å se på faktiske tall – gapet mellom fødselsratene til hinduer og muslimer var aldri mer enn ett barn, som nå har kommet ned til 0,5. Dessuten, hvis muslimer har den høyeste fødselsraten, er hinduer ikke langt bak med den nest høyeste.

I boken din snakker du om regionspesifikke fødselstall. Kan du være så snill å utdype?
Jeg har hevdet at det ikke er noe som en 'hinduisk fødselsrate' eller en 'muslimsk fødselsrate'. Fødselsrater er regionspesifikke. En hinduistisk familie i Bihar kan ha fire barn, mens en muslimsk familie i Kerala eller Tamil Nadu kan ha mindre enn to barn. På samme måte varierer fødselsraten for muslimer mye mellom statene - fra 1,74 prosent i Tamil Nadu til mer enn 4 prosent i Bihar. Faktisk, i 22 stater, er fødselsraten for muslimer mindre enn for hinduer i Bihar. Hvis religion var en faktor, ville muslimer overalt fått mange barn. Det er like store variasjoner i hinduistisk veksthastighet på tvers av stater også. Faktorene som påvirker fødselsratene til mennesker i alle samfunn er sosioøkonomiske.

Hva har vi gjort riktig med hensyn til familieplanlegging i India, og hvor har vi gått galt?
Tidlig erkjennelse av problemet var det beste som skjedde med India. Vi var det første landet i verden som startet et nasjonalt familieplanleggingsprogram i 1952. Jeg tror vårt familieplanleggingsprogram er en ganske suksesshistorie. Uten tvangstiltak (bortsett fra under nødstilfelle 1975-77 hvis tilbakeslag fortsatt er tydelig), har 24 stater av 29 nådd stadiet med 'mindre enn erstatningsnivå'. Erstatningsnivået er 2,1 barn, som betyr at når foreldrene dør, overtar deres to barn. Den nasjonale vekstraten er 2,4, hovedsakelig på grunn av den høye fødselsraten i stater, populært kjent som BIMARU (Bihar, Madhya Pradesh, Rajasthan og Uttar Pradesh).
Jeg snakker om tre viktigste sosioøkonomiske determinanter for familieplanlegging. En, utdanning og leseferdighet. Etter hvert som utdanning og leseferdighet øker, går antallet barn ned – på tvers av lokalsamfunn. For det andre er det samme sammenheng mellom fødselsrater og inntekt. For det tredje, ettersom leveringen av familieplanleggingstjenester forbedres, går fødselsraten ned. Når det gjelder alle disse determinantene, er muslimer de mest tilbakestående - de er de minst utdannede og de fattigste, og tjenestelevering til dem er den svakeste fordi leger er motvillige til å gå til muslimske lommer. Disse hovedfaktorene spiller selvfølgelig sammen med andre. For eksempel, med leseferdighet, blir ekteskapsalderen forsinket. Sent ekteskap betyr sen graviditet, kortere fruktbarhetstid. Utdanning er også et springbrett til høyere inntekt, med ringvirkninger på fødselsrater. Det er uheldig at folk som snakker om høye fødselsrater for muslimer ikke tar for seg muslimske inntekter og utdanning og nøler med å tjene i muslimske områder.

En myte som du snakket mye om i boken din, er myten om den polygame muslimen. Kan du utdype det?
Påstanden er at muslimer gifter seg med fire kvinner slik at de kan få flere barn. Dette er en myte på flere nivåer. I følge Status of Women in India Committee Report 1975 er polygami utbredt i alle samfunn og muslimer har minst. Folketellingsdataene fra 1931-1961 bekrefter dette (Dette aspektet ble slettet fra folketellingen etter det). For det andre er polygami statistisk sett ikke mulig ettersom kjønnsforholdet er alvorlig mot kvinner - i 2020 var det 924 kvinner mot 1000 menn. For det tredje er islams syn på polygami misforstått, tør jeg påstå, selv blant muslimer. Islam tillater polygami, det også betinget; det er ikke et påbud. Verset relatert til polygami i Koranen har faktisk to betingelser - å gifte seg med foreldreløse og enker og behandle dem likt.

Kan du snakke om islam og familieplanlegging?
Ingen steder i Koranen er familieplanlegging forbudt. Det finnes bare tolkninger, både for og imot. I min bok diskuterer jeg begge disse tolkningene. Jeg har snakket om koranens hevnende vers: La de som ikke finner midler til ekteskap holde seg kyske inntil Gud gir dem midler (Koranen 24:33). Det betyr at menn bare skal gifte seg når de har råd til å forsørge en familie. Islam snakker om ting som kvaliteten på oppdragelsen, helsen til mor og helsen til barn. I islamske land som Indonesia og Bangladesh har imamer propagert familieplanlegging fra masjids. Faktisk har Bangladesh forbigått India når det gjelder befolkningskontroll - fødselsraten deres er 2,1

Hva bør gjøres for å avlive disse mytene?
Regjeringen må avlive myter både blant hinduer og muslimer med fakta og tall. Jeg spurte en gang en tjenestemann hva regjeringen gjorde for å nå ut til muslimer. Hans svar - 'Vi skiller ikke mellom samfunn' - selv om det var politisk korrekt, var feil med tanke på kommunikasjonsstrategi. Vi burde ha utstyrt våre ansatte med riktig informasjon (en ressursbok) om islam og familieplanlegging, for å motvirke myter. De burde ha nådd ut til liberale blant presteskapet for å søke deres støtte i familieplanleggingsprogrammet. I ett kapittel har jeg gitt en detaljert kommunikasjonsstrategi.

Chester Bennington nettoverdi 2017

Del Med Vennene Dine: