Lørdagens terrorangrep i Ankara: Er Tyrkia på vei mot kollaps?

Røttene til krisen ligger i 2009, da det islamistiske regimet til president Recep Tayyip Erdogan i den arabiske våren så en mulighet til å plassere Tyrkia i sentrum av en ny vestasiatisk orden.

Demonstranter blinker med V-tegnet under et møte for å protestere mot lørdagens eksplosjoner i Diyarbakir, Tyrkia, søndag 11. oktober 2015. (Kilde: AP)

Vi er i Midtøsten, skrev den fremtredende tyrkiske journalisten Mehmet Barlas etter at mistenkte Islamske Stats selvmordsbombere målrettet et demonstrasjon i Ankara på lørdag, og drepte minst 97 – det verste terrorangrepet i fylkets historie. En bombe går av, folk dør. Vi er også et land i Midtøsten.

Bortsett fra, Tyrkia er det ikke: Mehmet Barlas selv er kjent for å nyte en drink av og til; han er gift med den svært vestlige Canan Barlas; bor i en villa som, i likhet med andre i Istanbul, trekker på livsstilsidealer formet i Europa; han har en sans for humor det religiøse politiet i Riyadh ikke ville godta.

Geografi kan imidlertid være skjebne – og bombingen har fått mange til å spørre om Tyrkia kan unnslippe nabolagets skjebne.

[relatert-innlegg]

Røttene til krisen ligger i 2009, da det islamistiske regimet til president Recep Tayyip Erdogan i den arabiske våren så en mulighet til å plassere Tyrkia i sentrum av en ny vestasiatisk orden. Ideen, sa utenriksminister Ahmet Davatoglu, var å bygge et slags gjenfødt osmansk rike, der Istanbul ville reintegrere Balkan-regionen, Midtøsten og Kaukasus.

emun elliott kone

Som de fleste storslåtte geopolitiske plott, falt denne snart ut av manuset. Den arabiske våren kollapset inn i den arabiske sommeren – en brennende gryte av jihadistisk vold. Erdogans støtte til såkalte moderate opprørere i Syria – faktisk hovedsakelig islamister knyttet til Det muslimske brorskapet – ga seieren til al-Qaida og Den islamske staten.

På sin side førte det jihadistiske angrepet til at vestlige regjeringer bevæpnet kurderne – den etniske gruppen i sentrum av Tyrkias langvarige etnisk-religiøse løsrivelsesopprør.

Erdogans regjering var redd for økende kurdisk makt og beordret angrep mot opprøreren Partiya Karkerên Kurdistan eller PKK – som tok igjen ved å drepe godt over 100 tyrkiske politi- og militæroffiserer.

Jihadistene fra Den islamske staten gjennomførte i mellomtiden sin anti-kurdiske kampanje i Syria og Irak inn i Tyrkia – spesielt iscenesettelsen av et selvmordsbombeangrep som krevde 33 liv denne sommeren.

Det er, slik situasjonen er nå, tre grunner til å tro at volden i Tyrkia vil eskalere. For det første tjener over 1400 tyrkiske borgere nå i Den islamske staten og andre jihadistgrupper – en kjerne som kan bringe krigen hjem.

I tillegg er det økende tyrkisk nasjonalistisk aggresjon mot kurderne – noe som kan legitimere, eller gi næring til, islamistisk vold.

Til slutt er det det kurdiske problemet. Selv om kurdiske grupper hadde kunngjort at de ville gjenoppta en våpenhvile, gjør fortsatte terrorangrep og høyreorientert mobilisering enhver fremtidig fredsavtale så mye vanskeligere.

Når det er sagt, Tyrkia er ikke Irak eller Egypt: til tross for Erdogans økende autoritarisme, er det en robust demokratisk tradisjon; sivilsamfunnet er levende; kvinners friheter er sterke; og selv om økonomien avtar, er den ikke i ferd med å kollapse. Den tyrkiske staten har dessuten så langt vist at dens røtter er for dype til å bli feid til side av opprør eller terrorisme.

Del Med Vennene Dine:

gretchen johnson richard dawson